Arbeidslivets helter

Det er mange helter i norsk arbeidsliv. Ikke alle kan streike for bedre rettigheter.

 Denne våren har ansatte i offentlig sektor streiket for høyere lønn og bedre vilkår. Dyktige ansatte i offentlig sektor er gull verdt, og det er lett å være enig i at utdanning skal lønne seg. Men landet vårt trenger også nye arbeidsplasser, næringslivet trenger flere føtter å stå på. Hvordan skal det lønne seg å skape nytt næringsliv? Hvordan måler vi verdien av å utvikle nye ideer og bedrifter?

Jeg er så heldig å ha en jobb der jeg kommer tett på gründere og nyskapere. Min beundring for denne gruppa har økt fra stor til enorm. Ingen kan beskylde gründeren for å velge minste motstands vei. For hva er det som får folk til å velge bort trygge jobber for å skape noe selv? Det er i alle fall ikke rettigheter og lønn.

Selv er jeg en trygghetssøkende sjel som trives godt med å jobbe i Staten. Det er jeg åpenbart ikke alene om.  I Norge jobber 30 prosent av oss i det offentlige. Snittet for land vi pleier å sammenligne oss med er nær det halve. Samtidig har Norge en svært lav andel av selvstendig næringsdrivende.

Mange har en forestilling om at selvstendig næringsdrivende håver inn penger, men det er neppe det riktige bildet. De fleste gründere jobber knallhardt og lenge for å få en inntekt å leve av. De har ikke det sikkerhetsnettet som vanlige lønnsmottakere har, og henger etter i forhold til trygderettigheter. Til alt overmål blir de aller fleste nye bedrifter heller ikke noe av. De går konkurs og legges ned, de blir aldri lønnsomme. Slik må det nødvendigvis også være. Det er de beste ideene og de mest konkurransedyktige bedriftene som overlever. Men noen må tørre å ta sjanser for at noen skal lykkes!

En av disse er Ann-Kristin Johansen. Hun har startet Dynamisk Helse AS, og har kontor og støtte i inkubatoren til Leiv Eiriksson Nyskaping på Pirsenteret. Ann-Kristin har i mange år jobbet i helsesektoren, først som ufaglært assistent og senere som sykepleier. Noe av det hun reagerte på var hvor lite opplæring ufaglærte omsorgsarbeidere fikk. Samtidig blir vi stadig mer avhengig av deres arbeidskraft.

Jeg har gjennom mange år som assistent i omsorgssektoren sett og tenkt det samme. Men i motsetning til meg har Ann-Kristin gjort noe med det. Hun har utviklet et digitalt opplæringsprogram rettet mot ufaglærte i helsesektoren. Med elementer fra blant annet spillverdenen og Facebook, vil hun gjøre læring enkelt og lystbetont. I disse dager inngår hun avtaler med mange kommuner, deriblant Oslo. Nylig fikk hun også Sykepleierforbundets oppfinnerpris.

For Ann-Kristin er det alt annet enn penger som har vært drivkraften. Det fyller en trygghetssøker med både ærefrykt og et snev av misunnelse at en småbarnsmor tør å si opp en sikker jobb for å starte noe nytt, helt på bar bakke. Som mange andre gründere er det sannsynligvis lenge til hun kan lene seg tilbake og leve godt av bedriften sin. Likevel har hun vært tydelig på at dette var noe hun bare MÅTTE gjøre. Og det skal vi være glade for: Ikke bare skaper hun nye arbeidsplasser, hun løser også en oppgave som hele samfunnet vil ha nytte av.

Vi trenger flere hender, vi trenger dyktige ansatte med høy kompetanse. Men vi trenger virkelig også personer som Ann-Kristin, som ofrer en trygg hverdag for å utvikle nye ideer og skape nytt arbeidsliv. Det hadde vært noe å streike for det!

Signert Adresseavisen juni 2012