Har vi for mange partier?

Mens Ap og Høyre kjemper om makta, ser småpartiene ut til å kjempe for sin eksistens. Har vi for mange partier i Norge?

Dersom velgerne skulle få svare, er svaret kanskje ja. Det ser i alle fall slik ut på meningsmålingene ett år før valget. De tre sentrumspartiene har en rekordlav oppslutning og SV ligger på et historisk bunnivå. Der småpartiene vaker rundt sperregrensa tar de store partiene det meste.

At Høyre er i medvind er ikke så overraskende. Etter en lang periode med sosialdemokratisk regjering, er ikke en ny høyrebølge annet enn forventet. For høyrevinden er nok mer motivert av at velgerne ønsker nytt blod, enn av ønsker om en ny politisk kurs. Man trenger ikke være høyrevelger for å se at regjeringa sliter med å skape entusiasme, selv hos sine egne. Kall det gjerne regjeringsslitasje.

Går vi mot et trepartisystem?

Det politiske jordskjelvet er heller knyttet til småpartiene. Lørdag viste Adressas måling at vi kan ende opp med to store partier på Sør-Trøndelagsbenken, Ap og Høyre. I tillegg tar FrP et mandat. Småpartiene er utradert.

I en forenklet historiefortelling så har sentrumspartiene stabilisert seg på et stadig lavere nivå. SV har svingt kraftig i oppslutning, men er nå der partiet var før «moderniseringa». Fra en strukturell betraktning er det ikke usannsynlig at denne trenden vil vedvare. Senterpartiets kjernevelgere er bønder og distriktsbefolkningen. Med stadig sterkere sentralisering og færre bønder, er de helt avhengig av å fenge nye velgergrupper.

Kristelig Folkeparti har på sin side kjernen i kristne miljøer, men i et mer sekularisert samfunn virker heller ikke dette som et overflødighetshorn. De trenger også en større bredde i velgermassen sin. Litt annerledes er bildet hos Venstre og SV, men begge partiene preges av at de ikke helt har funnet seg selv helt.

Dette er imidlertid ikke hugget i stein. Partilandskapet endrer seg fort. I Europa ser vi eksempler på at nye partier vokser fram, mens etablerte partier utraderes. Ingen partier har klippekort på oppslutning. Dessuten kan store hendelser, som EU-avstemning, innvandring og økonomisk krise, endre det politiske landskapet. For alle partier handler det om å være relevant. Og i samfunn i endring, krever dette at partiene evner å fornye seg.

Er det så farlig om småpartiene forsvinner?

Nøkternt sett er det små forskjeller mellom partiene i Norge. Ulikhetene er mer knyttet til særinteresser og prioriteringer enn til politisk kurs. Retorisk representerer SV og FrP ideologiske alternativer, men i regjering har SV vist at denne omveltningen er moderat. Men selv om forskjellene ikke er store, så fører partimangfoldet til at flere politiske stemmer og kulturer blir hørt. De mindre partiene bringer flere synspunkter inn i samfunnsdebatten. Vi ville nok fått et fattigere politisk landskap med bare store partier. Et så avgjørende moment som rekrutteringa til politikken kunne blitt veldig annerledes. Kanskje ville vi også fått en annen type politikere? Fargeklattene dominerer sjelden de største partiene.

Men dette er ikke nok til å legitimere partienes eksistens. Selv om småpartiene tradisjonelt har stor politisk innflytelse, tyder oppslutninga på at for få synes politikken deres er viktig nok. Derfor kjemper de ikke bare om makta, de kjemper også for å overleve. Utfordringen er klar: Det holder ikke å klamre seg til sine tradisjonelle løsninger. Partiene må utvikle politikk som er relevant for dagens velgere.

Signert Adresseavisen september 2012

Forbudstidas renessanse

Hva er det som får oss til å mene at alt vi ikke liker, eller som kan være skadelig for oss, skal forbys?

Mange av oss gjør ting som ikke er bra. Vi beveger oss for lite og spiser usunn mat. Vi drikker for mye og slurver med verneutstyr. De aller mest standhaftige blant oss røyker fremdeles. Staten passer imidlertid på at vi ikke går helt til grunne.  Hver gang det dukker opp et samfunnsproblem, stort eller lite, er noen kjapt ute med å foreslå et forbud. Er det ikke et statlig direktorat eller ombud, så er det en politiker som kjenner sin besøkelsestid. 

Sommeren er tiden for late dager og tilbakelent radiolytting. Men denne dagen klarte radionyhetene å vekke min harme. Om det skyldes nyhetstørke vites ikke, men tre av dagens hovedoppslag handlet alle om forbud. Først ute var solariumsforbud for alle under 18 år, tett fulgt av foreslått promillegrense på 0,2 til havs. Til sist ble det redegjort for et mulig påbud av redningsvest. I første omgang bare begrenset til i båt, men man vet aldri hvor lenge det er tilstrekkelig. Nå er det ikke sakene som sådan som vekket mitt sommersløvede engasjement. Jeg synes så visst ikke at solarium er noe stort tap, selv om det er mer knyttet til min redsel for å ligne en tilårskommen sviske, enn for kreftfaren. Nå tror jeg også det er både fornuftig og smart å bruke redningsvest og være edru i båt, men må vi absolutt lovfeste det?

Nå må det sies at jeg er jeg oppvokst på en øy, og hadde ikke noe veldig aktivt forhold til redningsvest før jeg ble voksen. Vi brukte det aldri, selv om vi lekte på moloen dagen lang. Redningsvest var det bare feriegjestene som brukte. Men gamle dager var gamle dager og i dag er i dag. Nå snører jeg redningsvest på meg selv og ungene med nevrotisk iherdighet. Uten at det er en lov som motiverer meg. Men egenjustis holder åpenbart ikke i 2012.

Den siste tiden har forbudsforslagene kommet langt tettere enn godværsdagene, uten at det skal all verden til. Forbud mot pappvin og vinanmeldelser i avisene mener noen, forbud mot kinderegg og reklame for usunn og fetende mat mener andre. Litago og Happy Meal-annonser bør vi så absolutt vurdere å forby. Tidligere har vi forbudt enarmede banditter og pengespill på internett. Noen kan bli spillegale. Kjøp av sex er ikke lenger lov. Det diskuteres også forbud mot omskjæring av gutter (i VG omtalt som «forhud-forbud»). Mange vil forby tiggere og noen vil forby torgselgere. De aller mest surmagede blant oss vil også forby gatemusikanter og måker i by. Av en eller annen grunn holder det ikke å holde seg unna eller overse det vi ikke liker lenger. Forbys skal det, og det i lov og forskrifts form.

Forbudslista er lang og kan lett gjøres lengre. En av regjeringas nye forslag er at ingen utesteder skal ha lov til å skjenke etter klokka 02.00. Fram til nå har det vært opp til kommunene selv å bestemme, innenfor visse grenser. Nå synes jeg at skjenkestopp ofte er fornuftig, og har selv stemt for å stramme inn i skjenketida i bostedskommunen min. Det er lett å være enig i at det er verken helsefremmende eller samfunnsbyggende å sitte på bar hele natta, og enda mindre bra er det å sloss i fylla. Men er det riktig å innføre statlig bestemt leggetid og at alle utesteder skal stenge likt? Det er jeg slett ikke like sikker på, selv om den saken nok også er tapt.

For det er ingenting som tyder på at formynderstaten står foran noen snarlig død. Tvert imot lever storsamfunnets reguleringsiver i aller beste velgående.  Tidligere har røykeloven vært en suksess og et svært verdifullt grep for folkehelsa. Men hvor skal det egentlig stoppe? Regjeringa foreslår nå ytterligere innstramming. Forbud mot røykerom og forbud mot røyking på uteserveringer og bussholdeplasser er blant de nye kaninene i hatten. Gir vi oss ikke før tobakk blir forbudt?

Man tror nesten ikke det er sant, men til og med lakrispiper har noen vært inne på tanken å forby. Man skal ha et svært gravalvorlig syn på livet for å se på lakrispiper som et potensielt problem. Men så er det litt av hvert på forbudslista som det kan være vanskelig å se logikken i. De samme personer som ønsker å forby salg av tipakninger med sigaretter (årsak: folk skal tvinges til å kjøpe tjuepakninger for da røykes det mindre) vurderer også forslag om å forby vin på papp, hvor logikken åpenbart må være den motsatte.  Etter at den nye Stortingsmeldinga om rus slo fast at nordmenn drakk stadig mer vin, og at trelitersdunkene var en av syndebukkene, foreslo selvfølgelig en politiker å forby pappvin. Nå trenger man ikke akkurat å være forsker for å oppdage tendensen til å ta «et glass til» av vindunken, men jeg synes kanskje ikke det legitimerer et forbud. Forbudstida var en drøy tiårsperiode i mellomkrigstida da et klart flertall av folket støttet forbud mot hetvin og brennevin. Det er imidlertid den eneste loven som også er blitt avsatt ved folkeavstemning her til lands. Men hadde alkohol blitt oppfunnet i dag, ville det neppe blitt en lovlig vare. Til det er de kjente helsefarene alt for mange og veldokumenterte.

Med årene skjønner jeg mindre og mindre av at vi skal møte enhver potensiell fare og trussel mot folkehelsen med et forbud.  Og på dette området er jeg så visst ingen hvem som helst til å kaste den første stein. Mitt eget synderegister av reguleringsiver er langt som et vondt år. Som fylkespolitiker har jeg gått inn for å forby både brus og mye annet rart på de videregående skolene i Nord-Trøndelag. Jeg har til og med syslet med tanken på å forby jenter å gå med utfordrende klær på skolen, for å få slutt på uheldig kroppsfokus og slankepress. Mitt syn på slankepress er ikke endret, men jeg tror mer og mer at rota til problemene sitter i hodene våre, ikke i hva vi har på oss.

Det var muligens på et foreldremøte for ei tid tilbake at min forbudsaversjon ble vakt for alvor. Ofte synes jeg foreldremøter kan være en prøvelse for tålmodigheten, og dette møtet var ikke et unntak.  Blant irritasjonsmomentene var en mor som tok til orde for at skolen måtte forby sjokomelk. Hennes unge syntes nemlig det var urettferdig at andre unger fikk sjokomelk, så det var litt av et mas i hjemmet deres. Dessuten var sjokomelk skadelig for tennene må vite. Ingen burde drikke sjokomelk, og det var skolens oppgave å forby dette. Det er sjelden jeg lar meg terge opp i slike situasjoner, men dette ble en av gangene. Om noen ønsket at sin unge skulle få ha sjokomelk, hva så? Er ikke det deres valg og eventuelle problem? Selv har min datter aldri fått sjokomelk på skolen (hjemme derimot, hvor det ikke synes like godt hvor dårlig kostholdsmor jeg kan være, så flyter sjokomelka tidvis i strie strømmer). Men det er en annen sak. Moras krav fikk meg til å sloss som en løve for sjokomelkas eksistensberettigelse i den norske skolen. Skal man ikke få velge selv engang hva man skal få spise og drikke? Det finnes garantert mange bedre ting å drikke enn sjokomelk, vann for eksempel. Men det blir veldig galt i mitt hode at det skal forbys. Du skal ikke langt sør for Norge før noen synes det er absurd at voksne mennesker skal drikke melk i det hele tatt.

Kanskje er det instinktene våre det er noe i veien med, når alt vi ikke liker skal forbys. Finnes det ikke andre måter å få folk til å velge «riktig» og fornuftig på? Går det til og med an å stole på folks egen dømmekraft og sunne fornuft? Det er lett å avfeie og latterliggjøre forbud mot yoghurt, lakrispiper og pappvin, og det gir massevis av lissepasninger til den politiske opposisjonen. Men det går også an å trekke debatten i en mer prinsipiell retning.  Det er mange viktige samfunnsproblemer som fortjener en langt grundigere oppmerksomhet enn å kaste fram et forbud. Både rusmisbruk og det økende alkoholkonsumet er eksempler på dette. Livsstilssykdommer og andre uheldige effekter av vårt levesett er et annet.

Jeg er så absolutt ingen liberalist som mener at alt er lov. Et sivilisert samfunn trenger lover og regler. Samfunnet må reguleres, både for å ta hensyn til helheten, miljøet og svake grupper. Det finnes også mange gode eksempler på at lovendringer og begrensninger av tilgang en nødvendig. Røykeloven er et glitrende eksempel på dette. Men hvor går grensa? Er det mulig å diskutere noenlunde fritt og fordomsfullt om ikke reguleringsiveren er noe i overkant?  Uansett tror jeg vi i mye større grad må snakke om å stimulere og legge til rette for fornuftige valg, ikke bare forby de ufornuftige.  Når en pose gulerøtter koster mer enn en Happy Meal-meny på McDonalds, så er kanskje det en indikator på hvorfor mange velger «feil».

De fleste forbud er motivert av de beste intensjoner. Vi skal bli sunne, fornuftige borgere som ikke ødelegger oss selv og vår neste med for mye røyk, alkohol, usunn mat, utagerende natteliv og annet skjørlevnet. Men sannelig om jeg vet om denne kursen er riktig. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter.

Gjestekommentar i Trønder-Avisa 7.7 2012

Mitt bittelille land

Hva er det som får oss til å tenke, når vi ser fattige og desperate mennesker, at de skal vi forby og kaste ut? Ville ikke en mer naturlig reaksjon være at de vil vi hjelpe?

For et år siden var gatene fylt av kjærlighet. I dag er de samme gatene fylt av tiggende, skitne og tyvaktige mennesker. I alle fall skal vi tro den oppmerksomheten romfolket har fått denne sommeren. For samtidig som gatene er fylt av romfolk, er internett fylt av hatefulle ytringer, avisene fylt av skremmende oppslag og politikere fylt av ideer om måter å bli kvitt disse menneskene på.

Tigging har jevnlig vært oppe i det offentlige ordskiftet, men «flommen» av rumenske tiggere har intensivert debatten. Noen vil forby tigging helt, mens andre begrenser seg til å forby utenlandske tiggere. Noen vil fjerne muligheter for overnatting og sanitære forhold, mens atter andre har tatt til orde for metoder som minner om deportasjon. Det finnes til og med de som vil melde Norge ut av Schengen for å befri landet fra både fattigfolk, prostituerte, tiggere og kriminelle. Internasjonale avtaler skal vi visst bare ha i det monn det gagner oss selv.

Det løser ikke noen problemer å la de fattige tigge her, blir det hevdet. Det er lett å være enig i at veien ut av fattigdom ikke går gjennom tigging. Men hvem i all verden er vi til å moralisere over deres valg? I alle tider har fattigfolk levd av smulene fra de rikes bord. Plukket søppel og levd av deres avfall. Tjent til livets opphold gjennom salg av tjenester og almisser.

For hva er egentlig deres alternativ? Rumenske fattigfolk kommer neppe hit fordi de er dumme eller slemme. Eller fordi de synes det er så trivelig å bo på byggeplasser og i parker, å bli beglodd, spyttet på og beskutt med fyrverkeri. Men de smuler vårt lille land har å by på, gir åpenbart noen mennesker et levebrød, og bedre livsmuligheter enn de klarer å skape i sitt eget hjemland.

Vi er ganske naive hvis vi tror at verdens fattigdom løses ved at de fattige bare «tar seg sammen». Ifølge FN lever over en milliard mennesker i ekstrem fattigdom, for mindre enn fem kroner dagen. Jeg har aldri hørt at man vurderer å forby tigging i Mumbai, byen med verdens lengste slum. Eller noen av de andre storbyene der millioner av mennesker lever på gata, på søppelfyllingene, i kloakken eller i slummen. At det provoserer oss så sterkt at en ørliten del av de fattige forsøker å skape et bedre liv i landet vårt, er ubegripelig for meg.

Hvorfor tåler vi ikke å se tiggere i våre gater? For meg er svaret enkelt, hvor vanskelig det enn er. Det er vondt å se fattige mennesker. Selv ser jeg ofte en annen vei når jeg møter tiggere på gata, det er ubehagelig. Men ubehaget er først og fremst mitt, som har trukket det globale vinnerloddet. Jeg er den heldige som fikk vokse opp i denne lille, privilegerte delen av verden. Og jeg tror verken det er spesielt fortjent eller rettferdig at jeg får leve i velstand, mens tusenvis av barn vokser opp i kloakken i Romania eller i slummen i India. I den skitne tiggeren ser jeg det jeg helst vil skjermes mot, men som ikke desto mindre er et faktum: Verden er grunnleggende urettferdig.

Mange ganger skulle jeg ønske at jeg ikke visste om all elendigheten i verden. At ingen trengte å være fattige eller å tigge. Men den globale fattigdommen lar seg ikke feie under teppet her hjemme heller. Da gjør vi landet vårt til et bittelite land.

Signert Adresseavisen juli 2012

Arbeidslivets helter

Det er mange helter i norsk arbeidsliv. Ikke alle kan streike for bedre rettigheter.

 Denne våren har ansatte i offentlig sektor streiket for høyere lønn og bedre vilkår. Dyktige ansatte i offentlig sektor er gull verdt, og det er lett å være enig i at utdanning skal lønne seg. Men landet vårt trenger også nye arbeidsplasser, næringslivet trenger flere føtter å stå på. Hvordan skal det lønne seg å skape nytt næringsliv? Hvordan måler vi verdien av å utvikle nye ideer og bedrifter?

Jeg er så heldig å ha en jobb der jeg kommer tett på gründere og nyskapere. Min beundring for denne gruppa har økt fra stor til enorm. Ingen kan beskylde gründeren for å velge minste motstands vei. For hva er det som får folk til å velge bort trygge jobber for å skape noe selv? Det er i alle fall ikke rettigheter og lønn.

Selv er jeg en trygghetssøkende sjel som trives godt med å jobbe i Staten. Det er jeg åpenbart ikke alene om.  I Norge jobber 30 prosent av oss i det offentlige. Snittet for land vi pleier å sammenligne oss med er nær det halve. Samtidig har Norge en svært lav andel av selvstendig næringsdrivende.

Mange har en forestilling om at selvstendig næringsdrivende håver inn penger, men det er neppe det riktige bildet. De fleste gründere jobber knallhardt og lenge for å få en inntekt å leve av. De har ikke det sikkerhetsnettet som vanlige lønnsmottakere har, og henger etter i forhold til trygderettigheter. Til alt overmål blir de aller fleste nye bedrifter heller ikke noe av. De går konkurs og legges ned, de blir aldri lønnsomme. Slik må det nødvendigvis også være. Det er de beste ideene og de mest konkurransedyktige bedriftene som overlever. Men noen må tørre å ta sjanser for at noen skal lykkes!

En av disse er Ann-Kristin Johansen. Hun har startet Dynamisk Helse AS, og har kontor og støtte i inkubatoren til Leiv Eiriksson Nyskaping på Pirsenteret. Ann-Kristin har i mange år jobbet i helsesektoren, først som ufaglært assistent og senere som sykepleier. Noe av det hun reagerte på var hvor lite opplæring ufaglærte omsorgsarbeidere fikk. Samtidig blir vi stadig mer avhengig av deres arbeidskraft.

Jeg har gjennom mange år som assistent i omsorgssektoren sett og tenkt det samme. Men i motsetning til meg har Ann-Kristin gjort noe med det. Hun har utviklet et digitalt opplæringsprogram rettet mot ufaglærte i helsesektoren. Med elementer fra blant annet spillverdenen og Facebook, vil hun gjøre læring enkelt og lystbetont. I disse dager inngår hun avtaler med mange kommuner, deriblant Oslo. Nylig fikk hun også Sykepleierforbundets oppfinnerpris.

For Ann-Kristin er det alt annet enn penger som har vært drivkraften. Det fyller en trygghetssøker med både ærefrykt og et snev av misunnelse at en småbarnsmor tør å si opp en sikker jobb for å starte noe nytt, helt på bar bakke. Som mange andre gründere er det sannsynligvis lenge til hun kan lene seg tilbake og leve godt av bedriften sin. Likevel har hun vært tydelig på at dette var noe hun bare MÅTTE gjøre. Og det skal vi være glade for: Ikke bare skaper hun nye arbeidsplasser, hun løser også en oppgave som hele samfunnet vil ha nytte av.

Vi trenger flere hender, vi trenger dyktige ansatte med høy kompetanse. Men vi trenger virkelig også personer som Ann-Kristin, som ofrer en trygg hverdag for å utvikle nye ideer og skape nytt arbeidsliv. Det hadde vært noe å streike for det!

Signert Adresseavisen juni 2012

Statens moralske vokter

Ta bussen, kjør piggfritt, drikk mindre og betal skatt.  Holdningskampanjer er i skuddet som aldri før. Man skulle nesten tro vi var en nasjon i forfall.

Byåsveien virker smal nok i morgenrushet, men denne morgenen blir jeg likevel forsøkt ledet inn på den enda smalere vei. Det er åpenbart ikke nok at bakken er hvit av snø, selv om jeg for lengst har erklært vår. Store reklameplakater på buss og bakke oppfordrer til både hvitt arbeid og hvite uker. Jeg vet utmerket godt at køen ville vært mindre om jeg lot bilen stå, men reklamen bak bussen levner ingen tvil.

Mange av oss gjør ting som ikke er bra for oss. Vi beveger oss for lite og spiser usunn mat. Vi drikker for mye og slurver med sykkelhjelm. Det finnes visstnok de som fortsatt røyker her til lands. Staten passer heldigvis på at vi ikke går helt til grunne.

Sist ute er Helsedirektoratets nye kampanje «Hvite uker». Bevæpnet med mobilapper og kjendiser tar staten kampen opp mot voksnes økte bruk av vin, spesielt pappvin. Alkoholbruken i gråsona mellom jobb og fritid bekymrer helsemyndighetene. Spesielt gjelder dette ledere, som ifølge tallene drikker oftere enn øvrige ansatte.  Med en app kan man registrere eget alkoholforbruk og konkurrere med seg selv om å ta hvite uker. På Facebook kjører det samme direktoratet kampanje for å få oss opp av sofaen en halv time hver dag.

Jeg har for så vidt ingenting i mot holdningskampanjer. Den største innvendingen er at de svært sjelden nytter. Erfaringsmessig har statlige holdningskampanjer svært liten effekt. De koster mer enn de smaker, selv om i alle fall reklamebyråene gjør gode penger på den statlige beskyttelsesiveren.  Noe må også de leve av.

Jeg er mer betenkt over om vi bruker ressursene rett. Jeg er usikker på om målgruppa for «Hvite uker», ledere som drikker vin, er den gruppa som trenger det mest. Det mangler ikke alvorlige samfunnsproblemer å ta tak i, ikke minst innenfor rusområdet. Men er lønningspils og pappvin der vi burde bruke kreftene?

Det er lett å trekke parallellen til offentlige kampanjer for økt fysisk aktivitet. Målet er å nå de inaktive, men resultatet er som regel at de som er aktive fra før blir enda mer aktive. På min forrige arbeidsplass innførte vi organisert trening i arbeidstida. Tre personer benyttet seg fast av det frivillige tilbudet: En maratonløper, en spinninginstruktør og en folkehelsekoordinator.  Hyggelig for dem, men det førte neppe til noen store bedringer av folkehelsa i kommunen. Det aner meg at «Hvite uker» kan få en lignende måloppnåelse.

Det finnes gode holdningskampanjer, som både er viktige og har effekt. Trafikksikkerhet og bruk av rusmidler og tobakk i svangerskapet er eksempler på dette. Ifølge Statens institutt for rusforskning (Sirus) har tidligere mediekampanjer ikke vist seg å ha noen virkning på alkoholbruk, unntatt hos gravide og når det gjelder ulovlig sprit. Kanskje er det ikke så dumt å spare innsatsen til de viktigste kampene?

En av årsakene til at norske holdningskampanjer virker dårlig er at de retter seg mot holdninger, ikke mot atferd. Og det er kanskje like greit. Det finnes land som trekker statens ansvar betydelig lenger enn oss. Flere enn meg fikk potetgull i vrangstrupen da Lørdagsrevyen denne uka fortalte om Japan som har innført lov mot fedme. Loven sier at når en kvinnes midjemål er over 90 cm, så må det legges en plan for å få dem slanke igjen. Takke meg til reklameplakater og en app som registrerer rødvinsglassene.

Signert Adresseavisen april 2012

Nyttårsforsetter

Jeg har alltid hatt en naiv tro på nyttårsforsetter. Hvert år skrives lange lister som inkluderer alt fra å bli en høyere og slankere utgave av meg selv til å bli et nytt og bedre menneske: Gamle tanter skal besøkes, kroker og skap skal ryddes, indre likevekt skal hentes fram og fritida fylles med meningsfullt frivillig arbeid. Det er nok overflødig å nevne at de store forandringene har uteblitt så langt.

Likevel synes jeg det er verdifullt å ta vare på denne ideen om noe nytt og bedre. I alle fall de ambisjonene som ikke bare er inspirert av ukebladene og PULS-Yngvar. Selv om framtidsdrømmene gjerne er omhyllet i rosa sukkerspinn og stjernestøv, er det av og til verdt å reflektere litt over hva man vil med livet sitt. Jeg synes det er godt å tenke at hvert nytt år bringer med seg uskrevne ark og ubrukte muligheter.

I år hadde jeg tenkt å gå mer på besøk. Det høres kanskje ikke så imponerende ut til nyttårsforsett å være. Likevel er det et faktum at jeg langt sjeldnere besøker folk enn jeg gjorde før. Ikke er det så mange som stikker innom meg heller dersom det ikke er avtalt.

Det har ikke vært sånn bestandig. Jeg synes derfor det er et aldri så lite paradoks at muslimer har tatt initiativ til å invitere oss nordmenn på te. Når jeg husker tilbake på barndommen var det bestandig folk der. Det satt alltid noen på vedkassen på kjøkkenet, det var stadig noen innom på en kaffekopp eller for å høre siste nytt. Selv om det var lite te i koppene i Namdalen på åttitallet (og enda færre muslimer) så gjorde vi langt mer av det muslimene minner oss på – bruke tid på å snakke med hverandre. Jeg spør meg stadig hvorfor jeg har sluttet med dette. Er det noe med byen som gjør at jeg tror at ingen her vil ha besøk? Eller er det nok et utslag av vårt såkalte moderne samfunn, der alle er så travle og har nok med sitt? Frykten for å komme ”ubeleilig” var liksom ikke så sterk når man ikke kunne sende en tekstmelding først.

I sin nyttårstale sa Kong Harald at «Ingen må fortelle meg at samtaler er puslete greier». Og jeg tror det er riktig av ham å påpeke noe så selvsagt.  For i dag treffes vi gjerne på andre måter. Der vi før stakk innom hverandre har sosiale medier overtatt mye av den uformelle kommunikasjonen. Facebook er blitt vår arena for småprat om dette og hint med naboer, venner og bekjente. Og ukjente for den del. Det finnes et utall av virtuelle møteplasser for mennesker med rareste interesser og behov. Mulighetene for kommunikasjon er tilnærmet ubegrenset.  

 Til sammenligning bodde min bestemor hele livet sitt på ei lita øy. Hun var sjelden utenfor øya, uten at jeg tror hun opplevde det som noe savn. Jeg tror bestemor traff færre mennesker i sitt liv enn jeg har venner på Facebook. Uten at det sier noe om hvem av oss som har flest venner. For jeg lurer nå litt på om disse arenaene virkelig erstatter alle de kvalitetene kaffekoppen på vedkassen og «ord over grind» representerte, for å si det med Halldis Moren Vesaas. I ei tid hvor ensomhet og depresjon ikke reduseres omvendt proporsjonalt med kontakter på mobiltelefonen eller nettvenner, så kan en lure på om ikke den gode gamle samtalen har noe for seg likevel.

 En klok kineser sa engang at det var bedre med en fugl i hånden enn ti fugler på taket. Av og til tenker jeg at det kanskje er bedre med en venn på kaffe enn 925 Facebookvenner. 2012 skal derfor bli året jeg bruker mindre tid på nettet og går mer på besøk. Kanskje.

Signert Adresseavisen januar 2012

Å miste en venn

For en måned siden mistet vi et familiemedlem. Når jeg stod opp fra senga om morgenen kroet Vanja seg fornøyd på dyna mi. Noen timer seinere hentet jeg henne kald og stiv i ei pappeske hos Byåsen Dyrehospital.

Vanja ble 1 ½ år gammel. Hun kom inn i livet vårt som hjemløs pjuskete kattunge fra Vallersund som ingen brydde seg om lenger. Personen som kjørte på Vanja i Byåsveien tok seg heller ikke bryet med å stoppe. Så mye var visst et katteliv verdt. Jeg kan bare klamre meg til håpet om at hun ikke pintes.

Det er mye jeg skulle fortalt den ukjente bilisten. Mange av oss som er oppvokst med dyr vet hvor mye et kjæledyr betyr. Jeg har mistet dyr før, og husker fortsatt hvor tungt hele familien tok det når vår gamle hund døde. Likevel har sorgen jeg har følt denne måneden vært større enn jeg husket den. Jeg var så utrolig glad i den katten. Dro henne med meg til Nord-Norge (og tilbake), smuglet henne med meg på hurtigruta og kjørte med henne endeløse timer og talløse mjau i bil.

Dyr er lett å bli glad i. Kanskje er det fordi de aksepterer deg som du er? Dyr gjør ikke forskjell på folk, de dømmer sjelden. Med Vanja i hus var i det minste en person alltid var glad for å se meg. Selv på mine aller dårligste dager og på mitt aller minst sjarmerende.

Det er blitt vanlig å forske på ting vi vet. Nylig kom jeg over en brosjyre fra Helsedirektoratet om kjæledyrs betydning for menneskers helse. Forskning dokumenterer at dyr kan ha en rekke positive effekter på mennesker, deriblant redusert stress, senket blodtrykk og mindre angst og depresjon. Større motivasjon, bedre selvfølelse og økt livskvalitet er andre fordeler. 

Det kunne jeg for så vidt ha sagt uten en eneste forskningskrone. Det er bare å ta turen opp i marka og se alle som går tur med hunden sin hver eneste ettermiddag. Derfor er det også blitt stadig vanligere å bruke dyr i terapeutisk sammenheng. Hund på institusjon, terapiridning og «Inn på tunet» er eksempler på hvordan gammel kunnskap tas i bruk.

Kanskje blir man ekstra glad i dyr som Vanja, hjemløs og glemt som hun var. Hun fikk et godt liv takket være hverdagsheltene i Foreningen for omplassering av dyr. De frivillige i Trondheim gjør hver dag en fantastisk innsats for å ta vare på hjemløse dyr. Deriblant kjæledyr som mennesker reiser fra, leverer inn, kaster. Har ikke bruk for, har ikke plass, passer ikke inn i livet lenger, har det så travelt. Kanskje var ikke den søte lille kattungen fullt så liten og søt lenger?

For noen er en katt bare en katt.  For mange av oss er det en svært trofast venn. Jeg har demonstrert for meg selv de siste ukene at kroppen består av 70 % vann, der størstedelen kan være tårer. Og har fått mange forskjellige reaksjoner på min sorg. Fra de forståelsesfulle til de som trekker på smilebåndet, som om det er litt komisk at en voksen person sørger over en katt.

Skaff deg en ny katt, har flere sagt. Som om noen kan erstatte den snedige personligheten Vanja var! Men før eller siden får de nok rett. For det er tomt i huset nå. Det er noe som mangler. Olav H. Hauge sier nok også det bedre enn meg:

Katten

Sit i tunet

Når du kjem.

Snakk litt med katten.

Det er han som er varast i garden.

Signert Adresseavisen november 2011